Graduation!

Blir nødt å dedikere dette til Maren, siden jeg aldri kommer til å få en like bra graduation seremoni selv. Helt fantastisk, nydelig, vakkert! Og vi, Anne og eg, følte oss ganske ubrukelige- og skulle såå ønske at det var vi som satt der nede. Klare til å ta i mot en diplom, Dr. Maren. Jeg har aldri før vært så stolt i hele mitt liv.

Da vi ankom, kl 0850 (seremonien starta 1000- viktig å være tidlig ute for å få god plass), så det ut som det her

Familien organisering på tur. M må forklare hva som skal skje

Farmor var óg med på tur. Sprek som få. Hu fikk sitte nede med 'studentene'. M hadde kun én plass der nede, og den ble gitt til farmor, sjølsagt- og fortjent!

 Og så møttes alle lykkelige studenter, som ikke lengre er studenter, men leger..

Og så kom de høye herrer som har gjort disse til leger..

.. så ble den ungarske nationalsangen spilt, og alle måtte reise seg.

Etter mye prat på uforståelig ungarsk óg uforståelig engelsk- fikk Dr. Maren endelig sin diplom. Hooray. Grattis!

Og så fikk Lejla sin diplom..

Og så, til slutt, endelig- ble hattene kastet i været, men det fikk ikke jeg på bildet- og akkurat dét kommer til å plage meg i evig tid!!!!

Etter hattekastingen var det klart for bildetaging i laang tid.. Jeg valgte disse to

.. til tross for en meeeeeeeeeeeeget bad hairday, fra min side!

Resten av dagen ble brukt til familietid. Det var akkurat som 17. mai all over again. Først super mumsig lunch, og så hjem for å hvile litt og skifte til festmiddagen- og festen seinere på kvelden. En absolutt- finfin, men slitsom dag. Super grattis til Dr. Arrested! En helt helt, magisk, fantastisk dag. Dog altfor varmt for finkjole. På festmiddagen ble filmen under vist! Nå vil også jeg bli lege, og studere i Ungarn. Makan til studentmiljø skal en lete lenge etter. Synd at jeg blir drittlei bare av tanken på å studere i 6 år til. Til tross for at alt i Debrecen bare tar................. 5 MINUTTER!

Dere visste kanskje ikke at jeg er lettrørt, og har en tendens til å glede meg over middels på andre sine vegne. Vel, da denne filmen ble vist- og da jeg bladde i årboken for de siste 6 år på University of Debrecen, sleit jeg litt med å holde tårene tilbake. Jeg blir såååååå misunnelig!